Anmeldelse av boken "Hvem har rett på Krim"
Artikel: Trønderrød
Nylig utgav Hendrik Weber, leder for Folkediplomati Norge, boken "Hvem har rett på Krim?". Forfatterens svar er at halvøya tilhører de 2,5 millioner menneskene som bor der, og hva de ønsket kom frem ved en folkeavstemning 16. mars 2014, da langt over 90 prosent stemte for å bli opptatt i Den russiske føderasjon.
Boken, som tidligere har utkommet på tysk og russisk, er engasjerende og velskrevet og behandler alt fra geopolitikk og folkerett til forfatterens egne opplevelser under sine mange reiser til Krim. Fremstillingen er basert på et stort antall kilder på flere språk, de fleste nettbaserte, som forfatteren på en eksemplarisk måte redegjør for, og som alle har mulighet til å etterprøve.
USAs strategi å skille Ukraina fra Russland
Boken innledes med et kort kapittel der forfatteren skriver om geopolitikk og amerikanske politikeres og sikkerhetspolitiske eksperters erklærte ønske om å skille Ukraina fra Russland. Deretter følger et lengre kapittel om det såkalte Maidan-opprøret. Her dokumenterer forfatteren hvordan vestlige politikere og diplomater aktivt deltok i et kupp mot Ukrainas lovlig valgte president, Viktor Janukovitsj, hvordan opposisjonen brøt en avtale om nyvalg og reformer som Tyskland, Frankrike og Polen hadde fremforhandlet og garanterte for, og tiltvang seg makten, og hvordan det ble innsatt et høyreradikalt, russiskfiendtlig regime.
Han påpeker også at makthaverne i Kiev siden statskuppet i 2014 har nektet å foreta seriøse undersøkelser av hvem som stod bak drapene på Maidan, og at mye tyder på at det var ekstreme elementer i opposisjonen som stod bak drapene. Forfatteren trekker også frem den type hendelser vi aldri får høre om i vestlige massemedier, for eksempel hvordan en buss med anti-Maidan-demonstranter 20. februar 2014 ble stoppet og seks av passasjerene skutt, mens over 20 personer fortsatt er savnet.
Sannsynligvis hindret Krims innlemmelse i Russland et blodbad
Deretter følge bokens kanskje mest interessante kapittel, nemlig en beretning om begivenhetene som gjorde at Krim ved folkeavstemningen i mars 2014 kunne gjenforenes med Russland. Denne beretningen er basert på boken "Å gå sin egen vei" (2017), der Krims nåværende statsminister, Vladimir Konstantinov, forteller om hvordan statskuppet i Kiev i februar 2014 overbeviste folk på Krim om at det var nødvendig å gjøre opprør mot det ulovlig innsatte russiskfiendtlige regimet. Her fortelles også om hvordan befolkningen organiserte selvforsvarsgrupper, om hvordan man bestemte seg for å holde en folkeavstemning om Krims fremtid.
Han selv og andre av lederne på Krim var redd for at Russland ikke ville støtte opprøret mot kuppregimet i Kiev. Konstantinov forteller også om redselen for at Kiev skulle sende Høyre Sektor og liknende fascistiske grupperinger til Krim, om hvordan ukrainske sikkerhetsstyrker truet med å skyte medlemmene av selvforsvarsgruppen som hadde tatt over flyplassen på Krim, og om hvordan det var "de høflige menneskene" (russiske soldater) som kom befolkningen på Krim til unnsetning og sannsynligvis gjorde at en unngikk et blodbad på halvøya.
Folkediplomati Norge arrangerer turer til halvøya
I et lengre kapittel forteller Hendrik Weber om de mange reisene han har foretatt til Krim, og om hvordan Folkediplomati Norge arrangerer turer til halvøya. Disse turene og forfatterens inntrykk og refleksjoner kan folk selv lese om i "Hvem har rett på Krim?". Her skal det bare bemerkes at ingen norske politikere tilsynelatende har benyttet seg av Folkediplomati Norges tilbud om å ta dem med til Krim og å arrangere møter for dem med representanter for politikk og samfunnsliv på halvøya.
Et eget kapittel behandler folkerettslige aspekter ved Krims gjenforening med Russland. Forfatteren foretar her en gjennomgang av artiklene til fremtredende tyske folkerettseksperter som konkluderer med at Krims opptak i Den russiske føderasjon i 2014 ved hjelp av en folkeavsteming var en virkeliggjøring av befolkningens rett til selvbestemmelse slik den er nedfelt i FN-pakten, og ikke en folkerettsstridig annektering, slik de fleste vestlige politikere og kommentatorer hevder.
Krim sammenlignet med Kosovo
Kosovo er et stikkord som melder seg i en diskusjon av lovligheten av Krims gjenforening med Russland. Hvorfor var Kosovos adskillelse fra Serbia, som skjedde etter en terroristisk bombekrig, lovlig mens Krims opptak i Den russiske føderasjon ifølge de vestlige landene derimot var ulovlig? En annen sammenlikning som forfatteren, i det minste i den norske utgaven, med fordel kunne ha benyttet seg av, er den norske løsrivelsen fra Sverige i 1905, som i også ble legitimert med en folkeavstemning.
Var Krims gjenforening med Russland ulovlig slik norske myndigheter hevder, var den norske løsrivelsen fra Sverige også ulovlig. Faktisk stod Norge etter 1905 for en progressiv utenrikspolitikk basert på respekt for folkenes selvbestemmelsesrett som kom til uttrykk i en kritisk holdning til de vestlige stormaktenes kolonikriger. Ved ikke å anerkjenne krimbefolkningens ønske om å bli opptatt i Den russiske føderasjon ved folkeavstemningen i 2014 brøt norske myndigheter med denne progressive utenrikspolitiske tradisjonen.
USA politikk mot Russland skader Europa
De vestlige sanksjonene knyttet til Krims gjenforening med Russland er ifølge forfatteren noe som utelukkende tjener USAs geopolitiske og økonomiske interesser, mens de europeiske landenes økonomi skades. Dessuten utgjør sanksjonene et grovt overgrep mot befolkningen på Krim, som blant annet har blitt fratatt muligheten til å reise til andre land. Hvor blir det av protestene til vestlige menneskerettighetsorganisasjoner? spør forfatteren retorisk. Er ikke det å holde en befolkning som gisler i en storpolitisk konflikt på denne måten et menneskerettighetsbrudd?
Krimtatarene har ifølge forfatteren fått det bedre etter Krims gjenforening med Russland, en oppfatning denne anmelder er enig i etter å ha besøkt halvøya og intervjuet et stort antall personer på stedet. Ukrainske myndigheter gjorde aldri noe for å bedre krimtatarenes situasjon, men prøvde bare å sette dem opp mot det russiske befolkningsflertallet på Krim. Russland, derimot, har etter 2014 brukt enorme ressurser på Krim, heriblant på prosjekter som har kommet krimtatarene til gode, for eksempel bygging av en kjempemoské og et stort antall skoler. Tatarisk har dessuten fått status som offisielt språk på linje med russisk og ukrainsk. Forfatteren kan også vise til intervjuer med krimtatariske ledere, heriblant krimtatarenes religiøse overhode, mufti Hadschi Emiralij Ablajev, der disse gir uttrykk for et positivt syn på fremtiden.
Oppsummering
"Hvem har rett på Krim?" ender med kapittelet "Nato" der forfatteren viser hvordan Nato - i strid med løfter sovjetledelsen fikk ved avslutningen av den kalde krigen - stadig har blitt utvidet østøver, hvordan Nato har foretatt folkerettsstridige angrepskriger mot Serbia og andre land, og hvordan Nato-landene bruker mer enn 20 ganger så mye på sine væpnede styrker som Russland. Konklusjonen gir seg selv: Det er Vesten som har opptrådt aggressivt, Russland har rett til å forsvare seg, og det er opp til de vestlige landene å ta de nødvendige grep for å redusere spenningene i Europa, for eksempel ved å garantere at Ukraina aldri vil bli opptatt i Nato.
"Hvem har rett på Krim?" anbefales for alle som selv vil sette seg inn i Krim-spørsmålet fremfor å stole på våre russofobe massemedier. At Krim er viktig kan det ikke være tvil om. Det er Russlands angivelige aggresjon mot Krim som brukes til å legitimere det anti-russiske hysteriet, de vestlige sanksjonene og Nato-landenes opprusting. Knapt noe kan være så viktig som å tilbakevise løgnene om russisk aggresjon mot Krim. Derfor er "Hvem har rett på Krim?" en viktig bok.
Bjørn Nistad, doktor i russisk historie
Anmeldelsen er tidligere publisert i avisa Friheten