Menneskerettigheter på Krim
Nasjonale spørsmål
Torbjørn Monsen kommer i sin artikkel den 03.08. i Klassekampen med flere påstander som må kommenteres. Han skriver at fredsforhandlinger mellom Russland og Ukraina er vanskelig og at det i stor grad avhenger hva Kreml dvs. president Putin gjør. De som har satt seg inn i hendelsene i Ukraina siden 2014, vet at det ikke bare avhenger av Russlands velvilje å få en fredelig løsning, men at også Tyskland og Frankrike er med i forhandlingene (Normandie-formatet). At Russland har støttet separatistene i Øst-Ukraina mange ganger med humanitær hjelp i en katastrofal situasjon for befolkningen er bevist, derimot er det ikke bevis for at Russland har levert våpen og materiell til de selvutnevnte republikkene Donetsk og Lugansk. Monsen påstår også at den «innbitte nasjonalisme i de væpnete styrkene til folkerepublikkene...» ikke er lett å kontrollere utenfra. Det er i stor grad riktig selv om man ikke kan snakke om nasjonalister i Øst-Ukraina. Forbindelser mellom beboere i Donbass og Russland har ikke bare en historisk og kulturell bakgrunn men også en økonomisk, siden området bidrar i stor grad til Ukrainas BNP med handel med Russland. Å danne en egen stat har fortsatt stor støtte i befolkningen i både Donetsk og Lugansk.
Nasjonalismen i Ukraina har derimot blomstret opp siden Maidan-opprøret og påtenning av unionshuset i Odessa den 02. mai 2014 var en av høydepunktene. Ukrainske nasjonalister og høyreekstreme kjemper også i frivillige bataljoner mot sin egen befolkning i øst og har i etterkant fått stor innflytelse i det ukrainske statsapparatet.
I slutten av 2013 og begynnelse av 2014 var det spesielt i de sør-østlige oblastene (fylkene) mange demonstrasjoner mot den nye kuppregjeringen i Kiev, slik at man ikke kan snakke om at væpnede styrker plutselig bare dukket opp.
Monsen skriver videre om situasjonen på Krim og påstår at Krimtatarene i stor grad var mot tilslutningen til Russland. For at denne påstanden skal bli riktig må alle Tatarer på Krim (20 prosent av befolkning) ha boikottet valget den 16. mars 2014 som hadde en deltakelse på 83,1 prosent. At mange Tatarer støtter gjenforeningen kan en finne ut når man snakker med Tatarer på Krim eller f.eks. i Tyrkia. I omtalen av den terroristiske foreningen Hizb ut Tahrir bruker Monsen samme formulering som mange organsisasjoner og media har brukt før «...ikkevoldelig organisasjon som er tillatt etter ukrainsk lov, men forbudt i Russland.» Formuleringen er smart, men legger skjul på at denne organsiasjonen også er forbudt i mange europeiske land inkl. Norge pga. aktivitetene deres.Det er bra at Monsen ser sammenheng mellom den aktuelle utviklingen og innflytelsen som f.eks. USA og medlemmer av de demokratiske partiet i Ukraine har. Viktig for Norge er derimot ikke å «følge en tradisjonell selvstendig linje overfor Russland...» men å drive en selvstendig utenrikspolitikk også ovenfor USA. Når det gjelder menneskerettigheter på Krim kan jeg bare anbefale en reise dit for å se situasjonen med egne øye. Forøvrig er også vi i Norge ansvarlig for brudd på menneskerettigheter på Krim gjennom vår støtte til sanksjoner som treffer hele sivilbefolkningen på Krim.
Hendrik Weber - Folkediplomati Norge
Klassekampen 08.08.2020
Klassekampen 03.08.2020
